Singularity starter rett og slett med å gi deg en innføring i begivenhetene som leder opp til spillets start. De første fem minuttene av spillet blir du rett og slett sittende og se på skjermen, mens en fortellerstemme gjør nettopp det – forteller. Singularity tar nemlig sted i en alternativ fremtid: etter andre verdenskrig ble elementet E99 oppdaget av Sovjet på øya Katorga-12.

E99 viser seg å være en formidabel energikilde som kan brukes til omtrent alt. Russerne utvikler våpen, ammunisjon og selvfølgelig bomber av stoffet. Med sine E99-supervåpen er det ingenting som står i veien for en Sovjetisk ekspansjon, og snart har de lagt store deler av både Asia og Europa under seg.

"Singularity", et tårn som var et eneste stort laboratorium fylt til randen med E99, går i luften i 1955, og eksplosjonen drepte millioner på sekundet. Den sovjetiske regjeringen skjuler selvfølgelig Katorga-12 for verden, og dekker opp hva som skjedde.

I 2010 blir en amerikansk satelitt skadet av en elektromagnetisk puls som kom fra øya, og det er her du kommer inn. Du er sersjant Nathaniel Renko, en soldat som er med på en uskyldig streiftur med et helikopter forbi Katorga-12. Uten uhell er turen selvfølgelig ikke, helikopteret styrter da også det blir truffet av en EMP. Så vidt du vet er du den eneste overlevende fra krasjet; du er alene på en fremmed øy hvor det viser seg å være massive, sovjetiske laboratorier. Og monstre.

Den første timen av spillet setter Singularity en fullstendig briljant tone. Spillet låner av spill i sjangeren ”survival horror” og minner til tider om starten på BioShock. Du er alene på en øy som er befolket av monstre, og det eneste du har er en revolver. Det er skremmende med det første, men det går ikke lang tid til man får bedre våpen, og da mister spillet fort sin sjarm.

Spillet beholder dog litt av BioShock-elementene, og i løpet av spillets første halvdel vil du ha ganske begrenset med ressurser. Dette fører til at mye tid må bli brukt på å lete etter både ammunisjon og bandasjepakker. Ved utplasserte våpenskap kan man også bytte våpen, kjøpe ammunisjon og bytte hvilke to våpen man vil ha med seg videre, noe som er ganske genialt.

TIDSMANIPULERING

Etter dine første timer på Katorga-12 vil du ta din første tidsreise tilbake til 1955, hvor du vil bli tildelt en mekanisme som kalles TMD, eller Time Manipulation Device. Gjett hva den er i stand til! Det er dette som er spillets virkelige salgspunkt, for det hadde ikke vært mye annet enn et oppskriftsmessig postapokalyptisk skytespill uten. Med TMD-en kan du sende objekter frem og tilbake gjennom deres alder. Dette betyr at man kan forvandle ødelagte ammunisjonsbokser til nye og endre hengelåser fra stål til støv.

Etter hvert som man kommer lengre ut i spillet vil man også få oppgraderinger til TMD-en, som gjør at din Time Manipulation Device på uforklarlig vis kan løfte objekter opp i luften.

Når du ikke bruker TMD-en til å leke deg med fiendene dine, må du bruke den til å løse relativt enkle oppgaver. Disse inkluderer å løfte opp en boks, gjøre den mindre ved å gjøre den gammel, skli den inn i en liten døråpning og å gjøre den til ny igjen slik at døren tvinges åpen.

Disse små puslespillene er morsomme i begynnelsen, men det blir veldig gammelt veldig fort. Puslespillene kommer aldri over middels vanskelighet, og til slutt er du veldig lei av å måtte gjøre opprustede ammunisjonsbokser nye igjen for å få tak i ammo.

MANGLENDE VARIASJON

Selv om TMD-en i store trekk er det som gjør spillet unikt, er den også spillets største svakhet. Dette skal visstnok være det mektigste våpenet som noensinne er skapt, men likevel er det ekstremt begrenset hvilke objekter du kan bruke den på. Man kan bruke den på ødelagte gjenstander som blokkerer stien du går på, reparere lysbrytere og gjøre mennesker til skjeletter, men det er stort sett alt. Jeg mener at utviklerne ville gjort seg selv en stor tjeneste ved å la oss kunne bruke TMD-en mer fritt.

I tillegg må jeg kunne si meg litt skuffet over variasjonen i spillet. Når du har kommer halvveis har du lært deg alt, inkludert hvordan man fortest mulig kan drepe hver enkelt av de seks forskjellige fiendetypene. Dette, parret med TMD-ens knusende effekt på alt og alle som står i din vei, gjør spillet veldig enkelt mot slutten.

Selv spilte jeg på ”Hard” vanskelighet, men jeg hadde ingen problemer med å danse meg gjennom fiendens forsvarslinjer. Kort sagt: første gang du møter et monster er det ett monster i din vei og du har bare en revolver. På slutten av spillet møter du 10 av dem, men du har verdens mektigste våpen i tillegg til et meget oppgradert våpenarsenal. Det hjelper lite om motstanderne har rakettkastere når du kan stanse missilene i luften og slenge de tilbake til avsendere.

Anmeldelsen fortsetter på neste side.