Etter noen hundretusener av år har mennesket utforsket det meste av landoverflaten her på jorden, selv om det gjenstår en liten bit her og der. Men under vann har vi aldri klart oss særlig bra. Det var ikke før oppfinnelsen av ubåten og det moderne dykkerutstyret at vi begynte å se nedover i dypet. Til og med månen sies å være bedre utforsket enn visse dype havområder. Kanskje er det ikke spesielt spennende å lære om dagliglivet til torsk og makrell, men eksotiske fisker og dyrearter fascinerer vel fremdeles de fleste. Med Discovery Channel, Animal Planet og National Geographic Channel har mye av magien forsvunnet, men samtidig er bilder av vesener rundt om i verden mer tilgjengelige og kanskje mer populære enn noensinne (ihvertfall skulle man tro det ut fra hvor mange som bruker dagene til å se på dyrevideoer på YouTube). En av de virkelig store pionerene blant undervannsfotografene er den franske legenden Jacques-Yves Cousteau. Da han døde i 1997 ble han ikke bare hyllet i Frankrike, men over hele verden sørget man over tapet av mannen som mer enn noen annen har forandret vårt syn på livet under vannet. Ukens anbefaling er ikke en av Cousteaus filmer, men en tydelig hyllest til ham og magien han viste oss. Dessverre ser det ut til at Jacques-Yves Cousteau og Cousteau Society, som i dag styrer arbeidet han etterlatte seg, langt på vei motarbeider enhver form for samarbeid og hyllester. Det finnes dermed ikke mange direkte referanser til virkelighetens Cousteau i The Life Aquatic with Steve Zissou (Anderson. 2004). En titt på et av Cousteaus originale innslag nedenfor viser allikevel hvor like virkelighetens Jacques-Yves Cousteau og filmens Steve Zissou egentlig er.

Wes Anderson har siden han slo igjennom med Rushmore (Anderson. 1998) blitt regnet som en av Hollywoods wonderboys. Ut fra nærmest intet dukket han opp som en gryende auteur med en blanding av klassisk kunst som bakgrunn for sine smårare historier. Uten å gå for mye inn på auteur teori kan det enklest forklares som filmskapere med en helt egen stemme. Ser man hvilken som helst av Andersons filmer er det nærmest umiddelbart klart hvem som har lagd dem. Kjennetrekkene er alt fra røde scenetepper og store veggmalerier, til bestemte skuespillere og kamerateknikker. Det startet i det små med debutfilmen Bottle Rocket (Anderson. 1996), men det var først i hans andre film Rushmore man så linjene av en auteur. The Life Aquatic with Steve Zissou er hans fjerde spillefilm og bærer mange av de samme trekkene. Blant annet dukker både Owen Wilson og Bill Murray opp denne gangen som de har gjort mange ganger før og siden. Mange har ment at Andersons stil er utslitt etter fire filmer, og det skal sies at The Life Aquatic with Steve Zissou gikk fryktelig dårlig økonomisk, men det er fremdeles noe friskt over stilen. Man dras ut fra virkeligheten og plasseres i et univers med regler smått forskjellige fra de i vårt eget.

The Life Aquatic with Steve Zissou er en lett film, en komedie, men med en liten dose drama. Filmens virkelighet er som nevnt ikke identisk med vår egen, allikevel aksepterer man det man ser som realiteten. Det er filmens magi som lar oss leve oss inn i en alternativ verden. Her er det Wes Andersons måte å arbeide på fungerer som best. Delvis basert på Cousteaus undervannsmagi, delvis basert på Andersons smått bisarre univers. Sammen fungerer det aldeles utmerket. De fargerike skapningene vi ser under vann er alle kunstige og flertallet av dem eksisterer ikke i annen form enn i leire. Henry Selick, som står bak The Nightmare Before Christmas (Selick. 1993) og Coraline (Selick. 2009), er mannen som her står bak de fantasifulle undervannsskapningene. På den ene siden en hyllest til fortidens teknikker, på den annen side nok en måte å plassere oss i en alternativ virkelighet. For ikke bare er The Life Aquatic with Steve Zissou en hyllest til Jacques-Yves Cousteau, Anderson henter også inn elementer fra en lang rekke amerikanske og europeiske klassikere fra filmhistorien. Nå kan det høres ut som Wes Anderson og The Life Aquatic with Steve Zissou er av den intellektuelle typen og kanskje det er delvis tilfelle. Her finnes riktignok en lang rekke referanser til kjente og ukjente personer og filmer. Men humoren er like umiddelbar og tilgjengelig selv om man ikke tar en eneste av referansene. For det er filmens magi som skinner igjennom, ikke en pretensiøs holdning. På samme måte som barn og voksne over flere tiår ble sugd inn i Cousteaus fantasifylte, magiske verden under havet, forsøker Wes Anderson å gjenskape dette i The Life Aquatic with Steve Zissou. Den tilsynelatende urealistiske verden vi møter, de uvanlige karakterene, alt minner om det vi ser rundt oss hver eneste dag, men for at det hele skal fungere trengs en liten dose fantasi og en vilje til å tro på magien vi ser.

IMDb: The Life Aquatic with Steve Zissou