Når man nevner japansk film tenker nok en del på de typiske Kurosawa-filmene Seven Samurai (Kurosawa. 1954) eller Rashomon (Kurosawa. 1950). Noen tenker kanskje på Yasujirô Ozus Tokyo Story (Ozu. 1953). Dette er for all del fantastiske filmer, virkelige perler i filmhistorien, men det er vel ikke til å legge skjul på at ganske mange finner dem direkte kjedelige. Kanskje er det tidsperioden de foregår i, kanskje er det mangelen på farger eller kanskje man bare ikke liker Kurosawa eller Ozu. Heldigvis er Japan mer enn stive, svart-hvitt filmer fra 50-tallet. Parallelt med de mange ritualene og all fokuset på ære, har Japan en av de mest fargerike og voldsomme populærkulturene i verden. Etter andre verdenskrig har japansk og amerikansk kultur blandet seg og skapt et resultat mer bisart enn hva som helst fra USA eller Europa. Blant tidlige eksempler finner man Godzilla, et gigantisk monster skapt av radioaktiv stråling. Andre eksempler finner man etterhvert i de fleste hjem i form av Pokémon og Hello Kitty. Noen ganger blandes den japanske monsterfilmen med den mer fargerike delen av popkulturen og resulterer i diverse filmer og TV-serier av ymse kvalitet. Ukens filmanbefaling er nettopp en av disse, nærmere bestemt Big Man Japan (Matsumoto. 2007) eller Dai-Nihonjin som er den originale tittelen.

Filmen blander den fiktive filmen med dokumentaren og de tradisjonelle japanske verdiene med de mer moderne vestlige. Til å begynne med fremstilt som en dokumentar tar Big Man Japan for seg den middelaldrende Masaru Daisatô. Han har knapt nok hatt en ferie i sitt liv, lønna er i laveste laget og kona har tatt med seg datteren og dratt fra ham. I utgangspunktet en ganske tragisk skikkelse, men ikke mer unormal enn folk flest i dagens Japan. Men Masaru er allikevel ikke helt som alle andre. Han er nemlig den sjette i rekken av Japans "store menn" og går under navnet "Big Man Japan", eller bare "nummer 6". En gang var de Japans største helter og beskyttet landet mot monsterangrep. Ved å pumpe kroppen full av strøm vokser nemlig Masaru til gigantisk størrelse og kjemper mot de like gigantiske monstrene som til stadighet angriper Japan. Men tidene forandrer seg og de en gang svært så respekterte mennene opplever i dag å bli latterliggjort og nærmest trakassert. TV-kanalene viser knapt nok kampene lenger og sponsorpenger er eneste mulighet for å overleve. Fritiden brukes i stor grad på bar hvor man i det minste kan drikke bort sorgene.

Big Man Japan blander som sagt en lang rekke saker og ting sammen. Den er laget delvis som en dokumentar, men bryter gjerne med dette når det passer seg. Det man derimot først og fremst legger merke til er de gigantiske og ikke minst bisarre monstrene som dukker opp. Man har blant annet et monster med tidenes hentesveis, et annet ser mest av alt ut som en hoppende blomst, for ikke å glemme det gigantiske baby-monsteret. Monstrene og måten de blir fremstilt på har en klar kobling til 50-tallets japanske monstre. De dukker gjerne opp fra intet og ser sjelden ut som noe evolusjonen har bragt frem. Big Man Japan leker bevisst med alle mulige fasonger og farger, men det er måten befolkningen i Japan ser på dem som skurrer mest med vår vante oppfatning. Her er det få hylende kvinner eller menn. Istedenfor sendes kampene midt på natten og folk flest synes det hele er drit kjedelig.

Hitoshi Matsumoto har både skrevet og regissert filmen samtidig som han spiller hovedrollen som selveste Big Man Japan. Det er uten tvil en kommentar på dagens forbrukersamfunn og en kultur i forfall, men på ingen måte en fordømmende film. Dette er i all hovedsak bisarr underholdning slik kun japanere kan. Selv om dette er fryktelig moro og utrolig merkelige greier har den sine svakheter. Tempoet er til tider litt langsomt, spesielt når man følger Masaru i hans normale hverdag. I tillegg dukker enkelte scener opp uten noen konkret sammenheng. Men Japan er Japan og ikke Hollywood. Man må rett og slett bare tåle at ikke alle nasjoner eller filmmiljøer lager filmer helt likt og godt er det. Allikevel skal det sies at sluttscenen i Big Man Japan er mer bisarr enn det aller meste og utenfor all sammenheng med resten av filmen. Noe som gjør Big Man Japan til en av det siste tiårets mer merkverdige filmene.

For de spesielt interesserte skal det også sies at regissøren Hitoshi Matsumoto kommer til Filmens Hus i Oslo 2.-3. oktober for å snakke om og vise sin siste film Symbol (Matsumoto. 2009). Mer info om dette finnes her.

IMDb: Big Man Japan