Med en meningsløs tittel og et begrenset budsjett klarte Quentin Tarantino i 1992 det han hadde drømt om i mange år. Opprinnelig tenkt som en liten film av og med venner, ble Reservoir Dogs (Tarantino, 1992) raskt noe større når han kom i kontakt med den etablerte skuespilleren Harvey Keitel. Frem til denne tiden var Tarantino mest kjent som ansatt i videosjappa Video Archives. Hans tidlige forsøk på å lage film kan sees på blant annet YouTube og består i hovedsak av My Best Friend's Birthday (Tarantino, 1987), en amatørpreget produksjon som allikevel bærer preg av Tarantinos forståelse av filmdialog (og som senere skulle bli utgangspunktet for True Romance (Scott, 1993) som Tarantino skrev manus til). Men det var altså først med Reservoir Dogs at det gikk veien for den da 27-28 år gamle filmnerden. Harvey Keitel var som nevnt allerede en etablert skuespiller med mange større roller bak seg. Det var takket være hans engasjement overfor Tarantino og hans manus at produksjonen gikk fra virkelig lavbudsjett til en innspilling med et budsjett på godt over en million dollar. Selv om dette var langt under det Hollywood vanligvis opererer med, var det nok til å lage den filmen Tarantino ønsket.

Det første som slår en når man ser Reservoir Dogs er hvor lite amatørpreget denne filmen er. Til tross for at det i bunn og grunn er en debutfilm har man solide skuespillere, flott kameraarbeid og et svært bra lydspor. Man kan altså takke Keitels pengesterke venner for noe av dette, men det ner ikke til å komme bort fra at Reservoir Dogs viser Tarantinos enorme talent allerede i første scene. For nettopp åpningsscenen er kanskje den som står igjen som den mest legendariske fra denne filmen. Sju voksne menn ikledd dress og slips sitter rundt et bord på en hvilken som helst kafe og spiser frokost. Det unike Tarantino får til er dialogen dem imellom. Her er det ingen prat om det store kuppet som kommer, her er ingen strategier eller dype samtaler. Det hele starter med en enkel samtale om hvorvidt Madonnas store hit Like a Virgin handler om den store forelskelsen eller om det er en metafor for stor pikk. En totalt meningsløs samtale som sjelden vies tid på film, rett og slett fordi den er meningsløs. Samtalen rundt bordet blir som en skitten, realistisk versjon av Seinfeld. Man merker ofte at folk på film har en tendens til å snakke kunstig og aldri sier noe feil. Det er da virkelig ikke slik folk flest snakker, selv ikke hardbarkede kriminelle og det var dette Tarantino beveget seg elegant rundt i sitt manus.

Det virkelig geniale med Reservoir Dogs handling er at filmen om et kupp som går galt, aldri faktisk viser selve kuppet. Actionfilmer flest har gjerne et behov for å vise skytingen, biljaktene og alt det som skjer de få minuttene et ran foregår. Selv om disse elementene også finnes her er det alt det andre som er i fokus. Det er den enorme spenningen mellom karakterene etter ranet og det er de meningsløse samtalene før ranet som vises. Ikke bare skaper dette en mer intens film, det sparer også mye penger. Det siste er åpenbart svært positivt for en liten produksjon som dette var. For om man følger litt med i filmen ser man at det meste er spilt inn i folketomme gater i og rundt Los Angeles og ikke minst i et stort lager i utkanten byen. Likkistene som står plassert rundt om i lageret forteller oss først og fremst hvem som til daglig bruker lageret, men gir også en fin ramme rundt det intense spillet med liv og død som innsats.

Quentin Tarantino er i dag en av de mest kjente filmskaperne i verden. Mye av dette skyldes riktignok Pulp Fiction (Tarantino, 1994) som var hans første virkelig store suksess. Men den dialogen og de karakterene vi møter der, ser vi også mye av i Reservoir Dogs. For Tarantinos filmer preges ofte av rask og velskreven dialog som bringer noe til filmene som få andre klarer. I tillegg har Tarantino vist seg å være trofast både mot skuespillere og crew. Man kjenner derfor igjen mange av de samme navnene i hans filmer. Reservoir Dogs ble ikke en umiddelbar suksess, men spesielt etter utgivelsen av Pulp Fiction har den blitt stående som en moderne film-noir. Det er en film mer hardtslående enn mange av hans senere filmer. Ikke bare fordi den inneholder kraftig vold, men fordi den visuelt er simplere og renere enn for eksempel Kill Bill: Vol. 1 (Tarantino, 2003) og Kill Bill: Vol. 2 (Tarantino, 2004).

Det var Tarantinos egne favorittfilmer og -regissører som var (og er) inspirasjonen og i hans første store spillefilm var det spesielt filmer som Stanley Kubricks The Killing (1956) og John Boormans Point Blank (1967) som var de store inspirasjonskildene. Og er det en ting Tarantino kan lære oss, så er det at entusiasme overfor film er av aller høyeste betydning. Ikke for de utallige masseproduserte filmene som pumpes ut hvert eneste år, men først og fremst for de filmene som gir oss noe mer. Uten mange av de store klassikerne hadde man ganske enkelt ikke hatt Reservoir Dogs, Pulp Fiction eller Kill Bill. Men Tarantino har også bevist at klassikere ikke trenger å bety langsomme, kjedelige, svart-hvite dramafilmer fra Sverige eller Italia. Det finnes vel i dag knapt en eneste person under 40 som tør å innrømme at han/hun ikke elsker Tarantinos filmer og slik bør det kanskje være. For selv om smak og behag naturligvis spiller en rolle når man slenger en film i spilleren bør man ikke undervurdere den betydning Tarantino har hatt for moderne populærfilm. Selv har han knapt nok skapt noe nytt, men det er hans evige respekt for tidligere filmskapere og skuespillere og ikke minst hans evne til å flette sammen en rekke inspirasjoner som har gjort hans filmer så viktige for populærkulturen. I starten av karrieren finner man altså Reservoir Dogs. Selv om den har rukket å bli 18 år, står denne filmen ikke bare som Quentin Tarantinos første, den er fremdeles en betydningsfull film i seg selv. Tøff, hard og særdeles underholdende.

IMDb: Reservoir Dogs