Uansett hva ditt forhold til dop er, har mange et godt forhold til dop-filmer. Det er ikke alle man liker, men det finnes en lang rekke klassikere som på et eller annet vis har dop som tema. Og man kommer aldri unna Easy Rider når man snakker dop-filmer. I 1969 satte mennesket sine første fotspor på månen og hippie-tiden var i sin avsluttende fase. Samtidig skrev Peter Fonda og Dennis Hopper filmhistorie da de skrev og henholdsvis produserte og regisserte Easy Rider. Filmen tar for seg to menns reise ut i USA. Etter en større dop-handel tar de overskuddet, kaster klokken og kjører ut i det ukjente. Filmen var med på å skape det som i ettertid har blitt kalt New Hollywood. I motsetning til det klassiske Hollywood handlet det nå om å finne de forskjellige stemmene som eksisterte innen filmen. Fokuset på kjente produsenter og store budsjett ble byttet ut med kunstnerisk og økonomisk frihet fra studioene. Dette førte selvsagt til mindre budsjetter, men samtidig starten på karrieren til mange av de mest kjente nålevende regissørene USA har, blant annet Martin Scorsese, Francis Ford Coppola og Robert Altman. Easy Rider kan nok ikke ta æren for dette hele alene, men har utvilsomt betydd mye utover dop-sjangeren. Men etter at deler av budsjettet ble brukt til å kjøpe pot (som i sin tur ble røykt foran kamera gjennom hele filmen) har filmen vært solid forankret i nettopp dop-sjangeren. Easy Rider er også et nær perfekt bilde av sin tid. Fellesskapet man fant i hippie-kulturen var dødende og den amerikanske kulturen var i et synlig forfall.

En annen film sterkt knyttet opp mot dop på samme tid er Fear and Loathing in Las Vegas. Riktignok spilt inn mot slutten av 90-tallet, men sterkt knyttet til starten på 70-tallet gjennom boken den er basert på. Filmen følger Hunter S. Thompsons legendariske Gonzo-bok tett og er regissert av Monty Pythons eneste amerikaner, Terry Gilliam. Med boken (opprinnelig en artikkelserie fra magasinet Rolling Stone) skapte Thompson sin egen litterære sjanger. Gonzo er det man får når grensene mellom personlige opplevelser og journalistikk oppheves. Filmen viser nettopp dette når vi blir kjent med Raoul Duke og hans advokat/kompanjong Dr. Gonzo (alter ego for henholdsvis Thompson og hans advokatvenn Oscar Zeta Acosta) på deres reise til Las Vegas. Med seg har de en koffert fylt med alle mulige rusmidler, både piller, pulver og flytende. Det egentlige målet er et motorsykkelløp ute i ørkenen, men dekningen av dette går det heller dårlig med. Med en blanding av herlige hallusinasjoner og enorm angst beveger de seg gjennom den eneste byen i USA hvor rusede mennesker blir kastet inn og ikke ut. Boken tok i likhet med Easy Rider for seg en tid og et sted som var sterkt preget av opprør mot samfunnet og ikke minst Vietnam-krigen. Nesten 30 år senere har opprøret dødd ut og filmen fokuserer i all hovedsak på det bisarre ved reisen.

Mellom 60- og 70-tallet skjedde det mye i USA. Den kalde krigen førte til frykt og våpenkappløp. I en annen del av verden gikk Vietnam-krigen for fullt og tusenvis av soldater og utallige sivile ble drept for noe folk flest visste svært lite om. Et tiår senere var derimot situasjonen en helt annen. Ungdommen var ikke lenger i opprør, de var for opptatt med å tjene penger til å tenke politikk og gateslag. Slengbuksene og afroen var byttet ut med dressjakken og kabrioleten. Samtidig kom en mengde mennesker til USA fra omkringliggende land for å delta i oppturen. Tony Montana er kanskje fiktiv, men likhetene er store med flere av 80-tallets mest beryktede personer. Alle pengene førte med seg enorme mengder dop og favoritten var kokain. Med kartet foran seg blir det raskt tydelig hvor all kokainen føres inn i USA og Miami ble den naturlige hovedstaden for de fleste av dop-kongene som dukket opp. Med manus av Oliver Stone og regi av Brian De Palma møter vi Al Pacino i sin mest kjente rolle. Et enormt sug etter penger og makt fører Tony Montana raskt opp til toppen av Miamis underverden. Det glamorøse 80-tallet blir det perfekte bakteppet for denne historien som tar for seg alle av livets klassiske motiver. Delvis basert på en av 30-tallets store gangsterfilmer ved samme navn, men her i en versjon som drar det beste ut av et tiår de fleste ønsker å fortrenge.

Etter 60- og 70-tallets «uskyldige» lek med naturlige vekster og hallusinogener, kom altså 80-tallets overdådige livsstil og store dopforbruk. Men det var ikke før 90-tallet at de virkelig negative sidene av dette dukket opp på film. Med Trainspotting sikret regissør Danny Boyle i 1996 ikke bare sin egen karriere, men også Ewan MacGregors og Robert Carlyles. Mot slutten av 80-tallet var Skottland og Edinburgh et forfallent sted. Mørkt, trist og preget av arbeidsledighet. Industrivirksomhetene som hadde preget Skottland og Storbritannia var lagt ned eller flyttet ut av landet og lite var kommet inn i deres sted. Men der ungdommen på 60-tallet reagerte med opprør, satte 80- og 90-tallets ungdom seg til rette i en sofa og ruset seg bort fra problemene. Gjennom en gruppe unge mennesker møter vi denne kulturen som er skitten, ekkel og gjenkjennelig på samme tid. Virkningen av dop er ikke lenger en reise inn i drømmeverdenen. Den er byttet ut med ødeleggende angst og en realisme man ikke lenger kan flykte fra. Med en ypperlig balanse skildrer Trainspotting denne grusomheten med en varm og herlig humor. Karakterene er uforglemmelige, mye takket være gode skuespillere. Der de tidligere nevnte filmene drømmer seg bort, viser Trainspotting det som for mange er realitetene.

Men Trainspotting skildrer aldri smerten uten at humoren er rett i nærheten. Requiem for a Dream gir oss derimot en usensurert skildring av dopets verste sider. En sønn avhengig av de tyngste stoffene og en mor hektet på utdaterte slankepiller er noe av det man blir utsatt for i Darren Aronofskys solide andrefilm. Visuelt og lydmessig noe av det bedre som finnes, men samtidig en grusom opplevelse. Publikum tvinges til å se realitetene slik Aronofsky viser dem til oss. Det visuelle dekker aldri over noe, men fremhever det til det kjennes som et spark i magen. Ødelagte blodårer og intense nedturer er noe folk flest ikke trenger å bekymre seg for. Men for mange er det allikevel hverdagen. I motsetning til de tidligere nevnte filmene er ikke Requiem for a Dream noe godt valg som underholdningsfilm. Den er derimot et ypperlig valg om man ønsker en film som viser sitt tema gjennom det ypperste håndverk. Aronofsky vet bedre enn å dømme sine karakterer eller være en predikant overfor sitt publikum, men om man går helt uberørt bort fra denne filmen har man neppe sett den helt til siste slutt.

Dop-filmen er på ingen måte noen ren sjanger på linje med grøss eller western. Men som filmene ovenfor viser finnes det en rekke filmer hvor dop spiller en rolle som ikke kan ignoreres. Dette er ikke noe forsøk på å dekke inn alle slike filmer på en liste. Som noen kanskje har lagt merke til hoppes det for eksempel glatt over 70-tallets Blacksploitation-filmer som Shaft og Super Fly. Samtidig presses det meste av 80-tallet inn i en eneste film, mens 2000-tallet så vidt dekkes av Requiem for a Dream som kom i år 2000. Filmer fra før 60-tallet er også utelatt, men det skyldes i større grad at dop sjelden var hovedtema i den tids filmer. Men listen viser det jeg mener er en trend i filmene som i aller største grad følger samfunnet. Fra Easy Riders uskyldige pot-røyking til Requiem for a Dreams sprøytespisser, livet har blitt hardere og kaldere.

Hvilke dop-filmer har du sett og hvorfor bør andre se dem eller ikke se dem?