Midt under et TV-intervju med BBC i Los Angeles blir Werner Herzog skutt av en snikskytter med et kraftig luftvåpen. Men Herzog er ikke mannen som lar slike småting ødelegge en god dag og fortsetter intervjuet. Med en liten blodstripe rennende fra magen har han denne kommentaren om skuddepisoden: «It's not an everyday thing, but it doesn't surprise me to get shot at.» Enhver filmregissør som blir skutt på TV og svarer med den setningen fortjener all respekt.

Så hvordan blir en liten gutt fra Tyskland en av verdens mest anerkjente og respekterte regissører?

Etter å ha lest en kort leksikonartikkel om filmproduksjon bestemte Werner Herzog seg i en alder av 14 år at han hadde lært alt han trengte for å bli regissør. Med et stjålet kamera fant han raskt ut at filmskole er for idioter og hans tidligste filmer var med på å dra i gang det som kalles den tyske nybølgen. Helt siden starten av karrieren har altså Werner Herzog valgt å gå sine egne veier. For til tross for snaue 60 kortfilmer, TV-serier, dokumentarer og spillefilmer har han aldri oppnådd den samme kjendisstatusen som Steven Spielberg, Martin Scorsese eller Francis Ford Coppola. Mye av dette skyldes at hans tidlige filmer i tillegg til å være sære og smale, stort sett foregikk på tysk. Men foruten Coppola kan få andre regissører skilte med et like intenst forhold til sine filmer som Herzog. Filmene oppleves ikke alltid som teknisk fullendte, men de har en intensitet som få andre er i nærheten av å oppnå. Og det er denne intensiteten som Herzog alltid tar med seg til sine filmer. Han skriver stort sett sine egne manus og bruker sjelden mer enn et par dager på å fullføre dem. Resultatet er ytterst krevende filminnspillinger som tilpasser seg de situasjoner som måtte dukke opp.

En av hans tidligste filmer, «Even Dwarfs Started Small», skiller seg blant annet ut fordi hver eneste rolle er besatt av dverger. Dokumentaren «Fata Morgana» handler i sin helhet om luftspeilinger i Sahara. I «Heart of Glass» gikk han noen steg lengre da han hypnotiserte alle skuespillerne før innspillingen. Med «Encounters at the End of the World» dokumenterer han livet til de få menneskene som faktisk bor på Antarktis. Mens i «Rescue Dawn» og «The Bad Lieutenant: Port of Call - New Orleans» underholder han oss med henholdsvis Christian Bale og Nicolas Cage i hovedrollene.

Etter en lang karriere har altså Herzog til slutt kommet seg innpå Hollywood. Men det var først med «Grizzly Man» i 2005 at det store publikummet for alvor oppdaget denne sære tyskeren. Dokumentaren som tar for seg en gal «naturvenn» som ender opp med å bli spist av en bjørn ble en stor suksessover hele verden og er i likhet med hans andre dokumentarer laget i en svært personlig stil. Herzog dukker gjerne selv opp i sine egne dokumentarer og er stort sett også sin egen fortellerstemme. Men selv om det var «Grizzly Man» som gjorde ham kjent for dagens kinopublikum har han i flere tiår vært regnet som en av verdens store regissører blant «oss spesielt interesserte». Og det er spesielt to samarbeidspartnere man kan takke for det: Bruno Schleinstein (som går under navnet Bruno S.) og Klaus Kinski.

Bruno S. som i en årrekke hadde gått inn og ut av mentalsykehus spiller hovedrollene i både «The Enigma of Kaspar Hauser» og «Stroszek». Dette er to av Herzogs tidlige spillefilmer og spesielt «Stroszek» står igjen som en av hans sterkeste. Her spiller Bruno S. en tragisk skikkelse som sammen med sin aldrende nabo og sin prostituerte venninne flytter til USA for å skaffe seg et bedre liv, uten at det går helt etter planen. «Stroszek» er en film som tar for seg de negative sidene ved den amerikanske drømmen og inneholder en rekke legendariske scener, blant annet en dansende høne.

Men hvor enn bra de nevnte filmer er (og bra er de) er det liten tvil om hva som står igjen som Herzogs aller største filmer. Gjennom 15 år og fem filmer samarbeidet han med den tyske skuespilleren Klaus Kinski. I seg selv er dette en rekord, da ingen annen regissør har klart å jobbe med ham mer enn to ganger. Hva som er enda mer overraskende er hvor usedvanlig bra resultatet er. I likhet med Herzog hadde også Kinski en ekstrem personlighet og skapte store problemer for alle som ansatte ham. Under innspillingen av «Aguirre, the Wrath of God» tok Kinski nær livet av en av statistene da han smalt en spade rett i skallen på ham. Ved en annen anledning truet Herzog Kinski med en ladd hagle da Kinski hadde truet med å forlate innspillingen.

Men skal du se bare en film av Werner Herzog, så se «Fitzcarraldo». Dette er virkelig Herzogs store mesterverk og viser hans intensitet på godt og vondt. Filmen handler om en irsk gummi-baron et sted inne i jungelen i Peru. En mann som er lidenskapelig opptatt av opera og som derfor bestemmer seg for å bygge et operahus midt inne i jungelen. For å få til dette forsøker han å nå et nytt og uberørt område som skal gi ham tilgang til store mengder gummi og deretter penger. Problemet er bare at skipet som brukes for å komme dit må dras over en diger hau dekket av jord og jungel.

Så hvordan lager man en film om en mann som drar en diger båt over en diger hau? Jo, man drar ganske enkelt en diger båt over en diger hau og filmer det hele. I utgangspunktet en enkel tanke, men som med alt annet rundt Herzog er det aldri så enkelt. Siden historien foregår inne i jungelen i Peru, måtte nødvendigvis også innspillingen foregå der. Og når man skal flytte en hel filminnspilling langt inne i et uberørt jungelområde dukker det opp enkelte problemer som Steven Spielberg og George Lucas sjelden møter på. For hva gjør man når den lokale stammen av indianere truer med å drepe deg? Hva gjør man når et helikopterstyrt ikke bare tar livet av flere i crewet, men etterlater de andre uten helikopterforbindelse med omverdenen? Og ikke minst, hva gjør man hovedrollen innehas av en illsint og mentalt forstyrret tysker som ikke ser det som sin oppgave å samarbeide med andre?

Videoen nedenfor er fra «Burden of Dreams». En utmerket dokumentar som tar for seg innspillingen av nettopp «Fitzcarraldo».

Werner Herzog jobber ikke nødvendigvis med bedre manus enn andre. Han har ikke større budsjett enn andre. Og han har definitivt ikke enklere skuespillere å jobbe med. Men når man ser filmene hans er det noe med dem som svært få andre får til. Den nevnte intensiteten er så kraftig tilstede gjennom hver eneste film og hver eneste scene. Og det er slik fordi Herzog lever sine egne filmer. Når han lager en dokumentar om livet på Antarktis så reiser han til Antarktis. Når han lager en film om luftspeilinger i Sahara så drar han til Sahara i en VW-buss. Og når han lager en film om en fyr som drar en 320 tonn tung båt over et lite fjell, ja, så drar han en 320 tonn tung båt over et lite fjell, langt inne i den peruanske jungelen, med en gal skuespiller og det uten hjelp av kraner eller store filmstudioer. Han er også blant de få som holder sitt ord, selv når han vedder at han skal spise en sko og taper veddemålet (noe man kan se i dokumentaren «Werner Herzog Eats His Shoe»).

Derfor kan denne mannen bli skutt midt under et TV-intervju i Los Angeles og si: «It's not an everyday thing, but it doesn't surprise me to get shot at.»