Harlem i New York er mer enn noe annet sted i USA knyttet opp mot den afro-amerikanske kulturen. Ikke stort større enn Frogner, men allikevel hjem til over 200 000 mennesker. Som navnet antyder var dette i utgangspunktet tilholdssted for utvandrede hollendere. De siste hundre år har derimot bydelen vært kjent som den afro-amerikanske delen av New York. Frem til slutten av 1920-tallet var Harlem en bydel preget av kunst og musikk, men i likhet med resten av landet rammet depresjonen (og en senere verdenskrig) hardt. 60- og 70-tallets Harlem var derfor preget av fattigdom, dop og forfall. Allikevel har noe av den beste musikken fra 70-tallet sin opprinnelse i denne lille delen av Manhattan. Afro-amerikanerne var friere enn noen gang og i tillegg til musikken oppsto det også en egen filmsjanger med sine egne særtrekk.

I overgangen mellom 60- og 70-tallet opplevde USA en eksplosjon i antall filmproduksjoner og exploitation var det store. I bunn og grunn et utrykk fra markedsføringens verden, men i filmsammenheng navnet på et utvidet sjangerbegrep. I uttrykket ligger det at enkelte elementer fremheves til det ekstreme for å selge mest mulig. Det kan være biljakter, nakenhet, vold eller dop, egentlig hva som helst. Stort sett er dette filmer med små budsjett og kort produksjonstid. Blant disse exploitation-filmene finner man en undersjanger kalt blaxploitation, filmer skapt av og for afro-amerikanere. Stort sett spilt inn i urbane strøk med byens forfall som bakteppe. Plottene var konvensjonelle nok og på linje med andre B-actionfilmer. Forskjellen lå i at de aller fleste karakterene ble spilt av afro-amerikanere og at handlingen fant sted i de deler av samfunnet afro-amerikanere flest kjente til. Naturlig nok ble Harlem derfor sentrum for store deler av denne produksjonen.

Sweet Sweetback's Baadasssss Song (1971) regnes ofte som startskuddet for sjangeren sammen med Cotton Comes to Harlem (1970). Men det virkelige gjennombruddet for sjangeren var uten tvil Shaft (1971). Her spiller Richard Roundtree privatdetektiven John Shaft som løser saker med tvilsomme metoder. Som i de fleste andre blaxploitation-filmene preges filmen av vold og det urbane forfall. En forsvunnet jente og to gangstere på randen av krig skaper stor spenning i en film som ikke bare gjorde sjangeren populær, men som i ettertid har definert den. Musikken spilte en stor rolle innen blaxploitation og besto stort sett av funk, soul og R&B. Lydsporet til Shaft ble laget av den nå avdøde Isaac Hayes (bedre kjent som Chef i South Park) og er blant de mest kjente lydsporene fra sjangeren.

Selv om Shaft følger sjangeren på godt og vondt, er kvaliteten høyere enn mange av de andre filmene som blir nevnt i denne artikkelen. Delvis skyldes dette at Roundtree var en bedre skuespiller enn mange av de andre som ble brukt, men måten man beveger seg rundt om i Harlem viser også at det er mer enn ett talent involvert i Shaft. Senere skulle også filmen få to oppfølgere, Shaft's Big Score (1972) og Shaft in Africa (1973), samt en remake i 2000 ved samme navn. Denne gangen med Samuel L. Jackson og Christian Bale i rollene.

Året etter Shaft kom den like kjente om ikke like gode Super Fly. Denne gangen handlet det om en kokaindealer som ønsker et siste stort kupp før han pensjonerer seg. Nok en gang spiller vold en stor rolle. I motsetning til Shaft føles volden denne gangen betraktelig mer kunstig. Det gjelder forsåvidt ikke bare volden. Faktisk er det tider Super Fly er på kvalitetsnivå med en middels pornofilm når det gjelder skuespill. Men sammen med et fantastisk lydspor av Curtis Mayfield har Super Fly noe de færreste pornofilmer har: sjarm.

Hovedkarakteren Priest er nemlig en ganske myk kokaindealer og særdeles smooth med damene. Med den obligatoriske pimp-hatten og et ytterst groovy lydspor er Super Fly et nær perfekt eksempel på blaxploitation. Det handlet aldri om å lage den neste Ben-Hur (1959) eller Gone With the Wind (1939). Det handlet om å stille den sorte mann foran for én gangs skyld. Blaxploitation handlet ikke om rasisme eller hat mot noe som helst. De aller fleste av filmene viser et ganske normalt, sympatisk bilde av hvite mennesker. Det som derimot ikke kommer godt ut av filmene er måten samfunnet ble styrt på og måten det fungerte for den jevne afro-amerikaner. Stick it to the Man er et igjengående begrep som ikke bare forklarer sjangeren med få ord, men som går hånd i hånd med tiden filmene ble laget i.

For selv om filmer som Shaft og Super Fly først og fremst må sees på som underholdning, var de med på å styrke selvfølelsen til det afro-amerikanske samfunnet på en måte bare populærkulturen kan. Selv om det lages filmer med de samme trekkene i dag, regnes blaxploitation som en sjanger fra 70-tallet. Blaxploitation er slik sett egentlig ingen sjanger i det hele tatt, men heller et samlebegrep for en rekke filmer med enkelte likhetstrekk fra en ganske begrenset periode. Etter noen ganske hardtslående filmer med til dels gode poenger, gled sjangeren mer og mer over i ren underholdning mot slutten av tiåret.

Andre populære filmer innen sjangeren er The Legend of Nigger Charley (1972), Across 110th Street (1972), Blacula (1972), Black Caesar (1973), Cleopatra Jones (1973), Coffy (1973), The Mack (1973) og Foxy Brown (1974). Sjangeren har som sagt ikke bare underholdt folk, men hatt en betydning langt utenfor kinoene. Selv om den politiske og sosiale betydningen ikke lenger er like aktuell, fortsetter sjangeren sin påvirkning innen populærkulturen. Noe som ikke minst er synlig i Quentin Tarantinos film Jackie Brown (1997) som har Pam Grier, en av de største kvinnelige blaxploitation-stjernene, i hovedrollen.

Nedenfor kan du se en kort introduksjon til blaxploitation med klipp fra flere av de nevnte filmene.