På slutten av 70-tallet var de tre vennene Sam Raimi, Robert Tapert og Bruce Campbell lidenskapelig opptatt av film. Litteraturstudenten Raimi skriver manus inspirert av historiens storheter, økonomistudenten Tapert tar seg av produsentrollen og college-dropout Campbell tar på seg rollen som Ashley «Ash» J. Williams foran kamera. I løpet av de neste 24 årene skulle de tre lage tre spillefilmer basert på sin opprinnelige kortfilm Whitin the Woods (1978). Tre filmer som strekker seg fra den (nesten) rene skrekkfilm til den (nesten) rene komedie.

The Evil Dead (1981)

Tydelig inspirert av den amerikanske horror-forfatteren H. P. Lovecraft, fortelles her historien om fire venner som ved en tilfeldighet finner «Book of the Dead». Men bortsett fra denne koblingen er det meste av denne første Evil Dead-filmen lite høy-kulturell. Det som starter som en rolig hyttetur glir fort over i et rent helvete mens de fire kjemper for å overleve. En ond ånd er sluppet løs i skogen og det finnes ingen vei tilbake. Legger man til at den eneste kuren for de som blir besatt av denne ånden er avkapping av kroppsdeler, skjønner man kanskje at det ikke tar fryktelig lang tid før blodbadet er i gang. Til tross for at The Evil Dead er en svært blodig film vil nok de fleste oppfatte den som temmelig uskyldig sett i forhold til enkelte av dagens filmer. Allikevel skulle det ta tjue år før den var tilgjengelig i alle vestlige land. I sin tid var den først og fremst ment som underholdning og er derfor ikke fryktelig skummel, men har altså en solid dose med blod og gørr. I likhet med filmer som Halloween (1978) og A Nightmare on Elm Street (1984) har den sine ubehagelige øyeblikk, men med sine noe spesielle effekter lener The Evil Dead seg betraktelig mer mot komikk enn de andre nevnte. Fremdeles er dette en ypperlig film og ingen dårlig skrekkfilm. Den er nok bare litt mer morsom enn den er skummel.

Evil Dead II (1987)

The Evil Dead oppnådde med sin blanding av skrekk og mørk humor stor suksess. Det var dermed bare et spørsmål om tid før en oppfølger kom ut. I 1987 var ventetiden over og nok en gang oppnådde Raimi, Campbell og Tapert stor suksess. Siden sist gang hadde de skaffet seg innflytelsesrike venner som Stephen King og Dino DiLaurentiis og hadde dermed tidoblet budsjettet fra $375 000 til $3 600 000. Bevisst på hva som fungerte i første film gikk de også mer i retning av komikk med Evil Dead II. Dette er sjelden mer klart enn når vår helt «Ash» må kappe av sin egen hånd og finner en passende erstatning i verkøyboden. Ellers består også andrefilmen av diverse drap, onde ånder og det obligatoriske blodbadet. Selv om det denne gangen altså er mer rendyrket humor, finner man tydelige spor av skrekkfilmen. Stemningen er generelt mørk og plottet er i stor grad bygget på det man finner i førstefilmen. Men med en forgjenger som The Evil Dead og en etterfølger som Army of Darkness (1992) forsvinner nok Evil Dead II i dag litt bort for det store publikummet. Kanskje er dette ikke den sterkeste av de tre filmene, men som en del av en trilogi gjør den så absolutt jobben sin.

Army of Darkness (1992)

Ikke overraskende ledet suksessen til The Evil Dead og Evil Dead II til en tredjefilm. Nok en gang beveget teamet seg i retning av komedie og denne gangen ble i det store og det hele skrekken forlatt. Plottet hadde sirkulert i Sam Raimis hode i lengre tid og nå sendes «Ash» tilbake til den britiske middelalderen sammen med sin gamle Oldsmobile. Her må han nok en gang slåss mot «Book of the Dead», men takket være sin dårlige korttidshukommelse må han også slåss mot dødens hær, «Army of Darkness». Med sitt sinnsvake plott og en stor mengde animerte figurer er det ikke allverden som skremmer i denne filmen. Istedenfor får man Bruce Campbell på sitt beste og en Sam Raimi som fremdeles lagde filmer etter egne idéer. Neppe den skumleste filmen du vil se, men definitivt en av de morsomste filmene innen skrekkfilmens univers.

Hemmeligheten bak suksessen til Evil Dead-trilogien er uten tvil det tilsynelatende lette og uanstrengte forholdet mellom Sam Raimi som regissør/manusforfatter og Bruce Campbell som skuespiller. Fra en liten begynnelse med kortfilmen Whitin the Woods til den $11 millioner dyre Army of Darkness er det mye som er beholdt. Filmene er gøy å se, de underholder og man merker at de er lagd med kjærlighet like mye som med talent. I ettertid har Bruce Campbell fortsatt å utvikle sitt enorme ego som skuespiller i filmer som BubbaHo-Tep (2002) og My Name Is Bruce (2007). Sistnevnte en film hvor han også har regien. Han har i tillegg skrevet bøker med titler som If Chins Could Kill: Confessions of a B Movie Actor og Make Love! The Bruce Campbell Way. Sam Raimi har på sin side oppnådd stor kommersiell suksess gjennom Spider-Man-trilogien, men dessverre forsvant det meste av Raimis identitet som filmskaper etter Army of Darkness. Heldigvis dukket deler av identiteten opp igjen i Drag Me to Hell (2009), en film som tydelig spiller på Raimis tidlige karriere. Robert Tapert har hele tiden beholdt sin forholdsvis anonyme posisjon som produsent for Sam Raimi, men har også oppnådd stor suksess som produsent for serier som Xena: Warrior Princess (1995) og Legend of the Seeker (2008). Hver for seg har de altså klart seg bra, men fremdeles er det lite som slår Evil Dead-trilogien. Spesielt hva gjelder kreativitet, lekenhet og ikke minst blod.