I Tokyos syndige del lever en ung amerikaner. Sammen med lillesøsteren og noen nære venner fyller han hverdagen med fest og dop, men alt får en brå slutt når livsstilen hans innhenter ham.

Gaspar Noé er blant Europas mest kontroversielle filmskaper de siste årene. For siden han langfilmdebuterte med Alene mot alt (orig. Seul contre tous) i 1998, har han blitt elsket og hatet for sin særdeles brutale fremstilling av samfunnet. Den filmen ble nektet satt opp i Oslo av den daværende kinosjefen Ingeborg Moræus-Hanssen. Heldigvis fikk man muligheten til å se filmen gjennom de mange filmklubbene og cinematekene som finnes her i landet. Enda mer kjent ble allikevel Noé for sin andre langfilm, Irréversible (2002). Også denne gangen slet han med å få filmen satt opp i Norge, men til slutt ble den satt opp i de tre største byene. For de av dere som har sett en eller begge av disse filmene så vet dere hva slags univers man beveger seg inn i. Noé legger settingen til det moderne og urbane, samtidig som han gir oss det dyriske i menneskene. Sex og vold har stor plass i filmene hans og ikke minst forfall. Det er nemlig menneskets nærmest frivillige forfall som preger hans filmografi og Enter the Void (2009) er intet unntak.

Gjennom Tokyos skitne, nedslitte gater ser vi trafikk, søppel og skitne mennesker. Det ellers så rene og disiplinerte Japan blir her presentert som et naturlig eksempel på samfunnets forfall. Men Noé dømmer ingen. Istedenfor presenteres karakterene som de er: fulle av svakheter. En ting er sikkert, i Enter the Void møter du ingen kjernefamilie med stakittgjerde og SUV i oppkjørselen. Men Oscar og Linda, de to søsknene, er heller ikke onde mennesker. De har de samme følelsene og opplevelsene som folk flest. Her ligger også mye av Noés styrke som filmskaper. Han sitter aldri på toppen og lager film om «de» der nede. Enter the Void blir et bilde av det samfunnet vi lever i, enten vi vil eller ikke. Det er kanskje ikke de samme stedene du eller jeg treffer på i hverdagen, men det er et realistisk univers han bygger opp.

Der Gaspar Noés forrige filmer var svært håndfaste og «rett frem», er Enter the Void noe helt annet. Foruten en mengde doprelaterte hallusinasjoner føres vi etterhvert inn mot astral projeksjoner. Dette er ut av kroppen-opplevelser hvor kroppen reiser andre steder og knyttes opp mot østlig filosofi/buddhisme i filmen. Dersom noe av dette begynner å høres litt søkt ut, så er det rett og slett fordi Enter the Void er ganske «far out» sammenlignet med klassisk filmfortelling. Som nevnt er dette noe helt annet enn Noés tidligere filmer og egentlig noe helt annet enn de aller fleste filmer. Enter the Void starter normalt nok, men tar etterhvert vendinger som gjør det hele til en spesiell opplevelse. Brutaliteten er som vanlig til stede i Noés filmer, men fargerike hallusinasjoner preger mye av spilletiden (som er ca. 150 min). Det er derfor trygt å si at Enter the Void er en spesiell film og en spesiell opplevelse. Dessverre fikk aldri denne filmen noen norsk kinolansering. De av oss som bor i Oslo eller en av de andre større byene fikk heldigvis sjansen til å se denne unike filmen i februar gjennom cinematekene. Alle andre oppfordres til å se den på DVD eller aller helst Blu-ray på storskjerm. For bildet og lyden gjør Enter the Void til en filmopplevelse av de sjeldne.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Dersom det var noen av dere som falt av underveis i denne anmeldelsen, så frykt ikke. Enter the Void er riktignok en fantastisk opplevelse for den som er klar for det, men kommer aldri til å bli representativ for denne spalten. Nå nærmer det seg ett år for ArcticNova og ikke lenge etterpå er det ettårs dagen til denne filmspalten. Målet er og blir å tilby ekstra lesestoff for ArcticNovas lesere. Samtidig er det mitt absolutte mål å få flest mulig av dere til å faktisk se de filmene jeg skriver om. Hver eneste av de filmene jeg har nevnt det siste året er filmer jeg selv kan stå inne for. Slik må det nødvendigvis være så lenge jeg skal skrive en artikkel om en film. Det behøver derimot ikke å bety at jeg velger de særeste og merkeligste filmene jeg kommer på. Ukens utvalgte film er et godt eksempel på hva jeg ikke forventer at alle liker å se. Min filmsmak rommer så mangt og det er dermed viktig for meg og ArcticNova at jeg velger noe fra den smaken som flest mulig ønsker å lese om (og forhåpentligvis se).

Som noen av dere trolig har fått med seg de siste ukene, har jeg anbefalt flere filmer samtidig innenfor et gitt tema eller av samme regissør. Er dette noe dere ønsker jeg fortsetter med? Eller foretrekker dere mer alminnelige anmeldelser. Og ikke minst hvilke typer filmer, temaer ønsker dere? Skal jeg ta for meg utvalgte sjangere, deler av filmhistorien eller spesielle skuespillere/regissører?

Dersom dere gir meg tilbakemeldinger skal jeg forsøke så langt jeg kan å bevege meg mot den retningen dere angir. For det skal aldri være noen tvil, denne spalten, i likhet med alle andre spalter her på ArcticNova, er her for dere lesernes skyld.

Tilbakemeldinger kan enten gis som kommentarer nedenfor, som melding her på AN eller send en mail til adressen som står rett over artikkelen her på siden.