Er du lei av storbyens mas og jag? Lei av trafikken som passerer under vinduet ditt 24 timer i døgnet? Kanskje du drømmer om å bare slippe alt og dra avsted til et øde og forlatt sted. Eller fjerne deg helt fra sivilisasjonen og gjemme deg i naturen. Isåfall er du ikke alene. Opprøret mot det urbane er en gjenganger i filmer fra hele verden og gjennom det meste av filmhistorien. For de fleste som bor i by er det noe svært forståelig ved tanken. Selv bor jeg midt i et veikryss i Oslo med vindu ut mot veien. Her passerer trikker, biler og busser døgnet rundt. For å gjøre det enda bedre bor jeg rett ved en svær fabrikk og 300 meter fra nærmeste brannstasjon. Ikke misforstå, jeg elsker Oslo mer enn noen annen by, men av og til frister det en smule å bare slenge alt fra seg og rømme ut i naturen. For meg er allikevel en liten fisketur i Oslofjorden nok, men for enkelte mennesker er problemene en smule større. Filmene som nevnes i denne artikkelen har alle det til felles at de handler om personer som bevisst oppsøker naturen og et mer primitivt liv (bortsett fra Castaway on the Moon der det hele er noe mer ufrivillig). Det handler i liten grad om naturens krefter eller naturens hevn mot menneskene for alt det de gjør mot den. De filmene får heller vente til en annen uke. Istedenfor handler det om hva som skjer når tilsynelatende velfungerende, urbane mennesker begir seg ut i et landskap de har liten eller ingen reell kjennskap til.

I det man begynner å tenke på en slik liste, er det en film som stikker seg ut umiddelbart. City Slickers (1991) handler om en gjeng smått tragiske menn. Mitch, Ed og Phil er tre godt voksne menn som i utgangspunktet har det bra, men som har kommet i en midtlivskrise og setter liten pris på det de har oppnådd. Etter at en av dem finner en brosjyre med et spesielt ferietilbud setter de kursen innover i landet for å bli ekte cowboys i et par uker. Med nyinnkjøpte klær og lasso skal de fra hesteryggen lede en drøss med kuer over prærien. Som sjef har de en ekte cowboy av det gode gamle slaget. Sammen går de mildt sagt dårlig overens og store problemer dukker raskt opp. For hvor kobler man egentlig inn kaffekvernen når man overnatter i telt? Og ikke minst, hva gjør man når man faktisk trenger å gjøre en ekte innsats for å redde et liv.

City Slickers er en skikkelig lettvekter sett med filmhistoriske øyne. For det første har den Billy Crystal i hovedrollen og i tillegg er det meste av humoren svært enkel og ganske så forutsigbar. Men nettopp dette er det amerikanerne gjør bedre enn de fleste og tross at den feirer 20 års dag om et par måneder, er dette fremdeles en fryktelig koselig og morsom film.

For de som ønsker litt mer blod og gørr, er det kanskje bedre med høy-tempo grøsser? Isåfall, hva med The Descent (2005). En venninnegjeng møtes ett år etter en grusom hendelse. For å finne sammen igjen og komme seg litt ut, så bestemmer de seg for å dra på hulevandring. Det som i seg selv er en farlig sport blir enda farligere når det viser seg at de ikke er alene der nede. Underholdende, blodig og tidvis skummel fungerer The Descent overraskende bra til tross for et noe sært plott. Effektene er overbevisende og det samme er den klaustrofobiske følelsen de trange huleveggene gir. Det er verdt å si at filmen tar en mildt sagt overraskende vending etterhvert, men om det er til det positive eller negative for være opp til hver enkelt å avgjøre.

Norge har også sine bidrag på denne listen og de senere årene er det kanskje Fritt Vilt (2006) og Rovdyr (2008) som har stått for de viktigste bidragene. Siden mange av dere trolig har sett disse filmene er det neppe nødvendig med noen lengre introduksjon. Men for de av dere som ikke har sett dem er det ikke til å legge skjul på at for meg var Rovdyr en gigantisk nedtur. Det samme var forsåvidt Fritt Vilt II (2008) og Fritt vilt III (2010). Den originale Fritt vilt vil derimot stå som en solid norsk sjangerfilm i lang tid. Eller hva synes dere om disse?

En fabelaktig asiatisk film som tar for seg noe av det samme temaet (om i en helt annen retning enn de to forrige) er Castaway on the Moon (2010) (orig. Kimssi pyoryugi). En ung mann med altfor mye gjeld bestemmer seg for å ta selvmord ved å hoppe fra en bro midt i en sør-koreansk storby. Men istedenfor å dø driver han i land på en liten øy midt i elva. Etter noen runder med seg selv bestemmer han seg for at han ønsker å leve, men finner ingen vei for å komme seg bort fra øya. Uten telefon og uten evnen til å svømme befinner merkelig nok den unge mannen seg totalt fanget, midt i en storby. Samtidig sitter en ung dame på sitt rom og ser det hele gjennom en telelinse. Han er fanget midt i storbyen, mens hun ikke er i stand til å forlate rommet sitt.

Castaway on the Moon er en søt og utrolig morsom vri på det å sitte fast i naturen. Midt under motorveien må stakkaren leve av det naturen gir ham og den søpla som flyter i land. I filmen ligger noen fine kommentarer om måten vi lever våre liv i dag. Tett i tett lever vi i de samme byggene, tar de samme bussene, men uten at vi egentlig lever sammen. Castaway to the Moon er allikevel ikke noen sær, tung film. Den byr på en enkel, rett-frem fortelling i likhet med mye av det andre koreanerne har gitt oss de siste årene. Det visuelle er det heller ingenting å klage på. Og på toppen av det hele er dette en film som kommer på kino i Oslo den 15. april. Dersom noen vet om og når den dukker opp i andre byer, så sleng inn en kommentar i feltet på bunnen.

Noen av disse filmene er kanskje sære, andre har alle sett fra før. Men uansett er ingen slik liste komplett om man ikke tar med Deliverance (1972). En gjeng unge menn setter avgårde med kanoene på taket. Planen er en fin padletur nedover en av USAs mange elver. Action er hva de forventer seg og action er hva de får. For hva annet treffer de på enn en gjeng med innavlede bondeknøler. Helt fra starten bygges det opp en merkelig, ubehagelig stemning mellom byfolkene og bondeknølene. Det hele blir ikke bedre etter at vi blir vitne til filmhistoriens mest legendariske banjo-showdown. Deliverance oppsummerer egentlig hele denne artikkelen: menn fra byen søker tilbake til naturen, men der bor det sinnsyke bondeknøler som har lite til overs for slikt finfolk. Hvis du fremdeles har tanker om å forlate byen etter å ha sett denne, er det neppe for å dra på kanotur.

Eller hva tenker dere? Hvilken "tilbake til naturen" film husker du best? Og hvilken skremmer skiten ut av deg?

Til de av dere som bor i by: blir dere inspirert eller skremt av slike filmer? Og dere som bor på bygda: er dere alle dritgode i banjo? Slipp diskusjonen løs i kommentarfeltet og la den fortsette på forumet her.