ArcticNova er og blir en spillportal, men det betyr ikke at du trenger å bruke alle 24 timene på spill. Vi trenger alle et avbrekk fra tid til annen og hva er da mer naturlig enn å slenge seg på sofaen med en god film. I tiden fremover vil det komme ukentlige anbefalinger fra en som kan lite om spill, men desto mer om film. Det kan være en film du aldri har hørt om, det kan være en du ikke har rukket å se eller kanskje en du har unngått i alle år. ArcticNova anbefaler denne uken: The King of Kong (2007).

"I don't drink. I don't smoke. I don't do drugs. I play videogames, which I think is far superior an addiction than any of those other ones".

Har du noen gang blitt helt oppslukt av noe du holdt på med? Kanskje frimerkesamlingen din, kanskje hagearbeid eller kanskje et spill? På ArcticNova er vel sjansen størst for det siste, allikevel har vi kommet langt fra den tid der kun hardbarka nerder spilte dataspill og TV-spill. I 1982 var det hele en smule annerledes. Få hadde TV-spill i stua og enda færre hadde noen form for PC. Det var i spillehallene det skjedde og dunbarten var ikke bare sosialt akseptert, den var nærmest et statussymbol. Overraskende nok ble en liten by et sted midt i USA hovedstaden for TV-spill i verden da LIFE magazine gjorde et stort oppslag med datidens største spillere og deres favorittmaskiner. The King of Kong (Gordon, 2007) presenterer de historiske begivenhetene som fant sted i Ottumwa, Iowa i 1982 og følger det samme lukkede miljøet 25 år senere. I snart 30 år har altså disse mennene holdt på med de samme spillene. Om det så er Ms. Pac-Man eller Donkey Kong, så har de alle holdt seg til de gamle arkadespillene. I løpet av dokumentarens 89 minutter blir det ikke én gang snakket høyt om hverken Xbox, PlayStation, Sega, Nintendo eller noen av de andre hjemmemaskinene som har kommet siden 1982. Det snakkes direkte nedlatende om nåtidens spill og hvor lette de er. Disse mennene er kanskje ikke enige om mye, men at videospill toppet seg rundt 1980 er de alle enige om.

For å lykkes med en dokumentar kreves ikke lengre bare fakta og korrekt fremstilling. Dersom man ikke jobber for statskanalen er man totalt avhengig av å kunne selge det man lager. Det innebærer et behov for underholdning, noe dokumentarer ikke alltid har vært like flinke til. The King of Kong er et typisk eksempel på den nye generasjon med dokumentarer som har overtatt de siste 15 årene. Med fiksjonsfilmens narrative grep presenteres fakta på en måte som skiller seg lite fra annen underholdning. I The King of Kong har vi den gode Steve Wiebe og den onde Billy Mitchell i en evig kamp mot hverandre. Den gode Steve er familiemannen som bare ønsker sin del av æren han har fortjent, men den onde Billy lar seg ikke rikke fra tronen og støttes av sine trofaste undersåtter. Klassisk heltefortelling satt til et miljø som på ingen måte følger med i tiden de lever i fungerer utmerket. Det gir en film som ikke bare presenterer et interessant innblikk i et særegent miljø, men som er stappet full av sjarm og med en historie som får deg til å le og kanskje gråte en skvett.

At The King of Kong går for underholdning betyr ikke at den fjerner seg totalt fra fakta. Alt som vises og fortelles er sant. Det er bare at sannheten som vises til tider er svært subjektiv og ikke minst selektiv. Regissør Seth Gordon og hans team har valgt de historiene og de vinklingene som gjør seg best på film. At Steve Wiebe fremstår så uskyldig som han gjør skyldes dermed ikke bare hans egen personlighet, men at det passer seg best slik. På samme måte hadde The King of Kong vært en helt annen film om ikke Billy Mitchell hadde vært med. To meter høy, slank, med et veltrimmet skjegg og en hårsveis som MacGyver ville drept for. En gjennomført narsissist som bruker USA som sin gamertag og den perfekte skurken i historien. Men til tross for en ganske svart-hvit fremstilling av personene vi treffer, har The King of Kong en dyp respekt for disse menneskene. Filmteamet kommer riktignok utenfra, men her er de på spillernes område og det er deres regler som gjelder. For de det gjelder er dette ramme alvor. Dette er ikke bare en lek for dem, dette er hva som definerer livene deres. En rekord sier ikke hva du kan, men hvem du er. For en utenforstående er dette mest av alt en nostalgisk reise. Her ser vi spillene få av oss rakk å oppleve i spillehallene. Personlig rakk jeg slutten av spillehallens levetid her i Norge og er glad for det. De få årene før alle fikk hver sin maskin var en spesiell tid. Det å stå oppreist mens du spilte Street Fighter 2 i timesvis i den lille spillehallen mellom den lokale bensinstasjonens vaskehall og verkstedshall er noe du aldri glemmer.

Til tross for sin forankring i spillverden er The King of Kong først og fremst laget for de mange utenforstående. Den gir oss et innblikk i et lite, men særdeles engasjert miljø. Med utgangspunkt i en fotosession i 1982 og en spillhall ved navn Twin Galaxies har det nå vart i snart 30 år. Med spillefilmens grep har Seth Gordon kommet med en underholdende og interessant dokumentar om et av mange slike små, eksentriske miljøer. Ikke bare har filmen underholdt, den har også gitt nytt liv til en utdøende aktivitet. Klassiske arkadespill har de siste årene blitt svært populære gjennom internett og Xbox Live, men mange har nå også fått en ny interesse for de få spillehallene som fremdeles finnes. Går man inn på Twin Galaxies nettsider i dag ser man at de fleste av rekordene som ble satt på 80-tallet har blitt slått i årene som har fulgt etter The King of Kongs release.

Video:  Veoh.com