Fra The Who til Led Zeppelin, fra Black Sabbath til Motörhead. Britisk rock var lenge ledende og har ikke sjelden slått amerikanerne ned i støvlene når det gjelder høykvalitets rock. Utover 70-tallet kom en ny bølge av britisk band. Bluesreferansene var på vei bort og alt skulle være større og mer elektrisk enn tidligere. Synthen dukket opp for alvor og sceneshowene ble gigantiske. På samme tid var den amerikanske TV-bransjen opptatt med å oppdage de neste nye komi-talentene. NBC startet i 1975 med Saturday Night Live og de andre TV-stasjonene fulgte raskt etter. Et av de programmene som ble testet ut var The T.V. Show på ABC i 1979. I dette showet jobbet Rob Reiner, Michael McKean, Christopher Guest og Harry Shearer. Sammen skrev de fire amerikanerne en sketsj hvor det fiktive bandet Spinal Tap fremførte låten Rock 'n' Roll Nightmare. Dessverre ble det bare med et program for The T.V. Show, så det skulle gå hele fem år før Spinal Tap dukket opp igjen. Denne gangen sto de samme fire som forfattere, men nå med Reiner som regissør og de andre tre som musikere og hovedrolleinnehavere.

This Is Spinal Tap (Reiner, 1984) er en mockumentary, en liksom-dokumentar, om det fiktive rockebandet Spinal Tap. En rockumentary om du vil. Men selv om bandet er fiktivt så er inspirasjonen absolutt virkelig. Om det så er de konstante munnsårene pådratt fra diverse groupies eller de ville sceneshowene med overdrevne effekter som aldri fungerer som de skal, så er This Is Spinal Tap på mange måter et realistisk syn på en selvopptatt bransje. Og sjelden har rocken vært like storslagen og selvopptatt som den var på begynnelsen av 80-tallet. Bandet som går seg vill på vei fra garderoben til scenen på sin egen konsert. Trommisene som dør en etter en under mystiske omstendigheter. Spinal Tap lever rockeklisjeen helt ut. Men en ting skiller dem fra mange av sine samtidige band. Rusmidler er nærmest ikke-eksisterende i This Is Spinal Tap. Aldersgrenser og filmsensur må nok ta mye av skylden her uten at filmen taper noe på det. Dette er og blir uskyldig moro og dermed tjener filmen faktisk på å holde seg unna alkohol og narkotika, som riktignok er ansvarlig for deler av rockens musikk, men også store deler av dens forfall.

This Is Spinal Tap er altså en totalt fiktiv film, det legger heller ikke rulleteksten skjul på. Men mye ble lagt inn i markedsføringen for å gi inntrykk av at dette var en dokumentar, først og fremst for oppmerksomhetens skyld. Når den kom ut var det allikevel ikke få som gikk rett på og tok det hele seriøst i et kort lite øyeblikk, selv om dette nok i hovedsak gjaldt neddopede musikere som kjente seg igjen i situasjonene. Man kan si mye om This Is Spinal Tap, men seriøs er nok ikke det rette ordet. This Is Spinal Tap gjør seg nemlig best når den slenger ut idiotisk humor og det gjør den det meste av tiden. Spesielt gjelder dette i intervjuene mellom bandmedlemmene og dokumentarens “regissør” Marty DiBergi. Det meste virker improvisert og vi treffer et band som alltid har et svar, selv om det kanskje ikke er de smarteste svarene. Overraskende nok er det ikke bare humoren som er på topp i This Is Spinal Tap. Musikken er skrevet av de samme fire som har skrevet manuset og blir fremført av de samme tre som spiller hovedrollene. Selv om tekstene kanskje ikke er spesielt dype, er Spinal Tap fullt på høyde med den “seriøse” rocken som kom på starten av 80-tallet. Med titler som Tonight I'm Gonna Rock You Tonight, Cups and Cakes, Big Bottom og Sex Farm er ikke humoren helt bort fra musikken heller, men hitene kommer på rekke og rad. All musikken fra filmen sammen med endel nye spor dukket da også opp på det ganske brukbare albumet med samme navn. At de alle sammen er habile musikere gir Spinal Tap et element av virkelighet i all den bisarre humoren. Musikken har også gitt Spinal Tap et liv utenfor kinosalen. Etter This Is Spinal Tap hadde gjort seg ferdig på kino og VHS, roet det hele seg i noen år. Men så i 1992 kom bandet med andreplata Break Like the Wind og gjorde en rekke konserter. Blant dem en minnekonsert for Queen’s avdøde vokalist Freddie Mercury, hvor de fremførte hyllesten Majesty of Rock, en overdrevent pompøs sang og en umiddelbar klassiker. I samme periode var de med på The Simpons, en serie hvor Harry Shearer har hatt mange av stemmene siden oppstarten i 1989.

Hvorvidt This Is Spinal Tap har bidratt til å forandre verden kan nok diskuteres. Men filmen startet en lang og noe ustabil karriere for Spinal Taps tre faste medlemmer. I 2003 dukket de nok en gang opp i en mockumentary ved navn A Mighty Wind (Guest, 2003). Denne gangen var det folkemusikken som fikk gjennomgå og de tre dukket opp som bandet The Folksmen. I tillegg til annet arbeid har også bandet Spinal Tap hatt utallige comebacks og så sent som i fjor kom de med tredjeplata Back from the Dead og spilte både på Glastonbury og i Wembley Arena.  Men uansett hvor mye moro som har kommet i etterkant av filmen vil det for alltid være nettopp filmen This Is Spinal Tap som står igjen. Sammen med den tilhørende musikken parodierte den en hel musikksjanger. Reiner, McKean, Guest og Shearer traff perfekt med sine britiske tungrockere på turne i USA. This Is Spinal Tap er humor fra ende til annen. Bisarre situasjoner som bare må oppstå når de ikke helt smarte musikerne ledes rundt i USA av en udugelig manager som sjelden snakker sant. Kansellerte jobber, manglende publikum, forsinkede album og vokalistens innpåslitne kone. Ikke bare er det humor og god musikk, men This Is Spinal Tap er et flott bilde av en hel musikksjanger. Et bilde som holder seg overraskende bra, 26 år etter.