Dette var dagen derpå for meg. For, sosial som jeg selvfølgelig er, var jeg på fest i går, en fest hvor det både var venner og likesinnede (pseudointellektuelle). Husker ikke hvem, men den ene pseudointellektuelle jenta på festen tenkte hun skulle være søt og begynte å kritisere blogging.

"Alle som blogger gjør det bare for å få oppmerksomhet!"
"Ja, men alt man gjør i livet er for å gagne seg selv. Og ikke prøv å si at du har på deg den bittelille shortsen der for å unngå oppmerksomhet", sier jeg. Neida, sa ikke det, men skulle ønske jeg sa det.
"Blogg-miljøet i Norge er så dårlig uansett..." påpeker hun senere. Ja vel? Det er taper å blogge, men når man har så god oversikt at man kan sammeligne blogg-miljøer land for land, da er man en vinner eller? Faen ass.

I skrivende stund er klokken 03:56, og klokken 10 skal jeg møte opp (blid som en sol) for mitt første obligatoriske informasjonsmøte som student i år. Informatikk: språk og kommunikasjon. Hva kan man bli på denne linjen? Hva lærer mann? Ikke spør meg, jeg har ikke begynt der ennå. Men navnet inneholder mange fine ord.

Grunnen til at jeg skal døgne er forresten at jeg våknet etter den nevnte festen for nøyaktig 12 timer siden. Det passet litt dårlig, for det var ikke så lett å legge seg igjen etter å ha vært våken i seks timer. Så da sitter vi her og er nervøse. Alene, midt på natten. Klassisk Steffen. Det føles ut som om jeg aldri har vært mer nervøs i hele mitt liv. Jeg var nervøs som faen for to år siden, når jeg gikk inn i militæret, men da visste jeg at jeg ikke hadde noe valg. Da var det militæret som huket tak i meg, ikke omvendt. I fjor begynte jeg også på Universitetet i Oslo, den gang på en jævla horelinje. Religionsstudier? LOL.

Men nå er jeg nervøs som faen. Jeg er mer nevrotisk enn Woody Allen på en dårlig dag. Det er tredje gang jeg bruker den setningen de siste 24 timene, men det er så bra sagt (jeg som sa det).

Grunnen til at jeg er så jævlig nervøs nå er at denne gangen er det alvor. Nå er det ikke tøys lenger. Hvis jeg fullfører denne Bachelor-graden er jeg 24 når jeg er ferdig. Det må skje nå, jeg kan ikke backe ut. Jeg har allerede kastet bort to studiestarter på militæret og LOL-studier, så jeg ligger to år bak flere kjente.

Men egentlig er det ikke det som er mest skremmende heller. Det som skremmer meg mest er at å studere alltid har vært reseveplanen. Jeg har bokstavelig talt ment siden 10.-klasse at å skrive er det jeg virkelig kan. Det er min gullbillett til Willy Wonkas fabrikk, og nå sitter jeg her alene midt på natten iferd med å iverksette plan b.

Faen. Som jeg har gruet meg til denne dagen. Du aner ikke engang. Det er så fuckings deprimerende å ha et talent i noe som ikke er målbart. Det er faen ikke rart Van Gogh skar av seg øret sitt (jeg utfordrer deg til å finne en annen blogger som refererer til Van Gogh). Er du klar over hvor mye lettere livet hadde vært hvis jeg hadde vært en nevrotisk, asosial type som var et mattegeni i stedet for å være en nevrotisk, asosial type som bruker et tastatur som lerret og pensel?

Jeg sier ikke at jeg er Michelangelo, men du må forstå at alt man starter med når man skal skrive er en tom side. Man starter med ingenting, og man står (forhåpentligvis) igjen med et "narrative". Samme om det er en rant om hvorfor blogg-miljøet i Norge suger eller om det er en bok. En tekst er virkelig en del av skribentens psyke.

Så da satt jeg her. Alene, midt på natten, med en øl. Jeg kan ikke jobbe som skribent på fulltid heller da, får vel studere litt så jeg kan få meg en ålreit jobb. Heller det enn å skaffe meg en fulltidsjobb på Rema og dele en hybel med en minst like deppa kompis. Og å bli værende i kvikksandbyen Moss. Det blir et langt liv...

Jeg avslutter like så greit med et sitat jeg brukte i et skremmende likt innlegg som jeg skrev for to år siden.

Come friendly bombs and fall on Slough!
It isn't fit for humans now

Du kan godt bytte ut den engelske byen Slough med Moss. Det er fra diktet "Slough" av Sir John Bentjeman.